Fyren i det lille, brune kontoret avsluttet arbeidsdagenkl 1600.

Fikk endelig en pause, etter å ha krypi rundt på stuegulvet og lett etter fornuften min, tok arbeidsdagen til den lille fyren slutt.. Fikk slappet av litt i senga, da jeg endelig turte reise meg opp på mine to bein og gå opp trappa til soverommet. Jeg hater å miste kontroll på kroppen min! Det vil si, at når jeg blir så slapp som jeg er nå, at jeg ikke kan gå på jobb eller kjøre bil, da får jeg hetta. En annen ting som gjør situasjonen værre, er at jeg da heller ikke er en av disse som svelger en vival eller sobril eller xanor eller hva det nå skal være, for å gi kroppen en velfortjent pause. For å ta en slik tablett, er det samme som å gi fra seg kontrollen, noe jeg hater! Jeg prøver å kontroll på alt, på jobben, hjemme, meg selv, hobbyene mine, på ekteskapet mitt.
Jeg husker en venninne av meg en gang fortalte, at hun hadde slik angst og depresjon at når noen gikk forbi på gata, utenfor stuevinduet hennes, så gjemte hun seg bak sofan. Jeg har alltid tenkt at det virket ganske sprøtt, jeg har selv hatt mye angst, i mange år, men har aldri måtte gjemme meg i mitt eget hus. Men i dag så krøp jeg allikvel rundt på stuegulvet fordi det av en eller grunn føltes mye tryggere enn å sette seg opp i sofan...(go figure). Nå forventer jeg bare at den lille fyren skal dra på jobb igjen i morgen, kanskje han utvider det lille brune kontoret sitt også!

Fyren i det lille, brune kontoret.

Lenge siden jeg har skrevet her. Det er fordi jeg har hatt nok med å slite meg fullstendig ut i arbeid og fritidsliv. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg, at det beste er å ikke lytte til kroppen, når den sier at den begynner å bli sliten. Nei, da er det mye bedre å gjøre enda mer! Bruke masse energi, som jeg jo ikke har, på ting jeg ikke trenger å gjøre. Nå har visst kroppen kortsluttet, nærvene har vrengt seg og lagt seg på utsiden av huden, og jeg har blitt hypokonder. Det er faktisk ganske lett å bli hypokonder, når kroppen ikke lengre lystrer hjernen. Når du kjenner at kroppen trekker seg ned mot gulvet, og du desperat prøver å trekke den opp igjen, da kommer også hypokonderen frem. Han sitter der som en liten fyr inne i hodet ditt. Et trang, lite brunt kontor med oversikt over alle kroppens nærvebaner. Der sitter han og sender ut signaler om hvor det er noe galt. Du får dotter og trykk i øret? Ja, det er nok menieres-sykdom, du er jo tross alt svimmel også. Hadde du en flått sittende fast for fire uker siden sier du? Da har du fått Borrelia, eller det andre skumle viruset den kan føre med seg, som legen din forøvrig visste lite om. Orker ikke gå eller bruke armene? Det er nok Gueille- Barres sykdom, du er på vei til å bli lam...over hele kroppen!! Du hadde jo tross alt Campyliobakter i sommer! Det er vanskelig å få kontroll over den lille fyren i det lille brune kontoret, særlig når kroppen har kortsluttet, det er som om noen har gitt han koffeintabletter. Så sammen med kroppens signaler på at nå er du helt utslitt, stopp opp, ta deg en lang pause, kommer angsten med den ene atombomba etter den andre. Du gråter ukontrollert når du er alene hjemme, ringer desperat til mannen din, og oppdager at de fleste symptomene forsvinner bare du hører stemmen hans. Hjertet pumper på harde livet, pusten prøver så godt den kan å finne igjen rytmen, og alt leder til at du stivner i brystet og ryggen, kjeven og egentlig over alt der det går an å stivne. Slik er det når man absolutt skal bruke hver minste muskel i kroppen på å kontrollere angsten som den fyren i det lille brune kontoret, oppi hjernen, gir deg. Kommer tilbake igjen senere, om ikke kroppen er blitt overtatt av Guille Barre sykdom eller Borrelia.