Det finnes ikke noe værre medisin for angst og depresjoner enn å sitte hjemme¨på rumpa, derfor var det virkelig godt å komme tilbake på jobb nå. Jeg har en 40% stilling i kirken som jeg elsker! Mitt område er konfirmanter, og jeg kan ikke tenke meg noe mer givende enn å jobbe med ungdommer. De er i en utrolig spennende fase av livet. Små individer som prøver å finne ut hvem de er og hvordan de skal samspille med resten av samfunnet.
Humøret stiger med en gang jeg setter foten innenfor døra på kontoret, lykken bare strømmer på! Jeg er så utrolig heldig og har fantastiske kollegaer. Her er det rom for humor og dype samtaler. Man finner sikkert slikt mange steder, men jeg tror at mennesker med en sterk tro, har en helt egen evne til å gå dypere i ting. De stiller vanskeligere spørsmål og filosoferer over livet på en annen måte, enn mennesker som lever med en veldig materialistisk hverdag. Der livet gir mening gjennom lommeboka, mote, biler, reise, karriere osv. For meg er ikke livet noe man skal fare igjennom med flest mulig opplevelser og rikdom. For meg er livet noe som skal undres over, man skal se bakenfor, smake på begrep som; ydmykhet, svakhet, styrke, sannhet, visdom, dydighet, og de store spørsmålene, hva gjør vi her? Om Jesus skal komme for å dømme levende og døde, hvorfor har han ikke kommet enda? Det er mye man kan filosofere over, og til og med i dag, i 2012, så kan man filosofere over de samme spørsmålene og tankene som Sokrates, Platon og Aristoteles. Det blir aldri "umoderne", eller mindre viktig.
Det har vært en god dag i dag:-) Alle fem hundene har fått sine turer, og jeg har fått hjerneføde på jobben!
tirsdag 7. august 2012
mandag 6. august 2012
Et langt ekteskap
I tillegg til angsten og mine små depresjoner, så har jeg fått diagnosen ME. Det har vært veldig tungt å svelge. Særlig fordi jeg syntes ME er noe diffust, det er liksom noe man har kommet frem til, fordi man ikke finner andre svar på hvorfor kroppen min ikke funker, hvorfor jeg blir syk når jeg jobber for mye. Jeg har mye vondt, jeg er mye trøtt, og mye svimmel. Og jeg har så mange fysiske abnormaliteter, at det nytter ikke ramse dem opp en gang. Men noe som er sikkert, er at min angst og depresjon går hånd i hånd med min ME. De er som et kjærestepar, eller egentlig et ektepar, som har vært gift i mange år. Alle vondtene mine, alle dagene jeg må ligge på sofaen, fyrer opp under dette kjærlighetsforholdet. Det gir næring til angsten og depresjonene. Hver dag jobber jeg i mitt lille hodet for å skape en avstand i dette ekteskapet. Jeg forteller meg selv når jeg har vondt, at dette kjenner du igjen. "Du har gått tur med hundene nå, så da vet du, at det vil være vondt i dag og kanskje i morgen." Jeg kan kjenne angsten stramme grepet, tankene om at det kanskje er noe mer i veien med kroppen. "Må jeg til legen? Neida, det vil passere, bare ta det rolig og hvil deg. Det er angsten som griper om deg nå". Jeg prøver å engasjere hjernen min i noe annet. Tv er alltid på, mobilen er hyppig i bruk og pc`n. Jeg kan sjekke Facebook, VG og dagbladet, og annet "snacks" mange ganger i timen, bare for å avlede tankene fra den angsten jeg får, påfølgene av at kroppen min ikke fungerer som andre friske menneskers kropper. Jeg tenker på menneskene jeg har i nærheten, som jeg kjenner, og jeg eventuelt kan ringe. Om det skulle bli riktig ille mener jeg. Men jeg ringer ikke. Jeg tenker på Gud, eller på Jesus. Ser bildet av Jesus foran meg, med det røde nydelige hjertet. Tenker på hvor redd han var da han satt i hagen og visste de ville komme å hente han. Han ba til sin far, han tvilte. Offeret hans var så enormt. For mine synder. Den styrken prøver jeg å finne. Jeg ser etter Gud. Han er ikke vanskelig å finne, han er i alt naturen gir. Alt levende og alt som omgir meg. Alt det som ikke menneskene har laget. Der leter jeg etter min styrke. Jeg er en kjempende troende. Fordi jeg må, fordi det er det som hjelper meg i en vanskelig hverdag. Det gir livet mitt mer mening.
søndag 5. august 2012
Slik startet det...
Jeg var ganske ung da jeg fikk mitt første angstanfall. 16 år og gikk første året på videregående. Det var mye press i den tiden, og sannsynligvis den uteløsende faktoren til at jeg fikk dette angstanfallet. Men det var først senere at det virkelig skulle balle på seg.
Jeg fikk en flott sønn, like før jeg fylte 21 år. Han ble desverre alvorlig syk og vi holdt på å miste han. De påfølgende årene ble det mye sykdom og oppfølging før det roet seg. Selv begynte jeg å få symptomer på angst og depresjon ca ti måneder etter fødselen. Angsten ble etterhvert veldig ille, og jeg følte at jeg mistet helt kontrollen på kroppen min og mitt eget liv. Jeg startet opp hos psykolog, og i samarbeid med han, kom jeg frem til at jeg trengte hjelp av medisiner. Så vi startet opp med Seroxat. Angsten min var veldig ille, og pillene forverret den, derfor var jeg nødt til å ta en vival 30 minutter før jeg tok en Seroxat. Dette pågikk i tre uker, da roet det seg ned, og Seroxaten begynte å virke slik den skulle. Det var godt, endelig fikk jeg slappet av igjen, og klarte å ta kontroll over livet mitt.
Men dette er ikke medisiner man skal gå for lenge på, allikevel gikk jeg på disse i til sammen 6 år! Jeg var rundt 28 år, da jeg begynte å bli ekstremt apatisk. Jeg dusjet nesten ikke, satt inne hele tiden, og hadde ikke noe liv. Jeg kjempet for å holde maska for sønnen min. Heldigvis hadde jeg foreldre som stilte opp for meg, da jeg nå hadde vært alenemor siden guttungen var litt over ett år.
Jeg ble enige med legen min, at det var på tide å seponere Seroxaten. Dette gikk stort sett greit. Samtidig ble jeg anbefalt en psykolog som skulle være veldig bra, og startet hos henne. Der var det bein i nesa og jeg frikk satt ting mer på plass. Det var også bare en ting å gjøre som bot for den angsten jeg fortsatt opplevde, utsette meg for den. Ta i mot de angstanfalla jeg fikk og lære meg å takle dem. Det var en lang prosess, men jeg klarte stadig mer og følte at jeg begynte å få livet mitt tilbake.
I dag er fortsatt angsten der. Den er der i mye mindre grad enn de 7-8 åren, da den virkelig hadde kontroll over hele livet mitt, men den sliter fortsatt på. Jeg lever ikke livet mitt, slik jeg ville levd det om jeg var helt fri for angst. I tillegg har jeg stadig snev av depresjoner, som gjør livet tyngre enn det er for de fleste andre.
Det er disse tankene og følelsene og kampene jeg vil dele i denne bloggen. Jeg vil sette dem fram der, slik at folk kan se bakenfor masken. Slik at folk kan få en forståelse av at livet for noen mennesker kan like mye være en kamp som en glede. I mitt liv har jeg Gud, han er min vival. Når jeg kjenner angsten presse på, så henter jeg Gud opp av lomma.
Jeg fikk en flott sønn, like før jeg fylte 21 år. Han ble desverre alvorlig syk og vi holdt på å miste han. De påfølgende årene ble det mye sykdom og oppfølging før det roet seg. Selv begynte jeg å få symptomer på angst og depresjon ca ti måneder etter fødselen. Angsten ble etterhvert veldig ille, og jeg følte at jeg mistet helt kontrollen på kroppen min og mitt eget liv. Jeg startet opp hos psykolog, og i samarbeid med han, kom jeg frem til at jeg trengte hjelp av medisiner. Så vi startet opp med Seroxat. Angsten min var veldig ille, og pillene forverret den, derfor var jeg nødt til å ta en vival 30 minutter før jeg tok en Seroxat. Dette pågikk i tre uker, da roet det seg ned, og Seroxaten begynte å virke slik den skulle. Det var godt, endelig fikk jeg slappet av igjen, og klarte å ta kontroll over livet mitt.
Men dette er ikke medisiner man skal gå for lenge på, allikevel gikk jeg på disse i til sammen 6 år! Jeg var rundt 28 år, da jeg begynte å bli ekstremt apatisk. Jeg dusjet nesten ikke, satt inne hele tiden, og hadde ikke noe liv. Jeg kjempet for å holde maska for sønnen min. Heldigvis hadde jeg foreldre som stilte opp for meg, da jeg nå hadde vært alenemor siden guttungen var litt over ett år.
Jeg ble enige med legen min, at det var på tide å seponere Seroxaten. Dette gikk stort sett greit. Samtidig ble jeg anbefalt en psykolog som skulle være veldig bra, og startet hos henne. Der var det bein i nesa og jeg frikk satt ting mer på plass. Det var også bare en ting å gjøre som bot for den angsten jeg fortsatt opplevde, utsette meg for den. Ta i mot de angstanfalla jeg fikk og lære meg å takle dem. Det var en lang prosess, men jeg klarte stadig mer og følte at jeg begynte å få livet mitt tilbake.
I dag er fortsatt angsten der. Den er der i mye mindre grad enn de 7-8 åren, da den virkelig hadde kontroll over hele livet mitt, men den sliter fortsatt på. Jeg lever ikke livet mitt, slik jeg ville levd det om jeg var helt fri for angst. I tillegg har jeg stadig snev av depresjoner, som gjør livet tyngre enn det er for de fleste andre.
Det er disse tankene og følelsene og kampene jeg vil dele i denne bloggen. Jeg vil sette dem fram der, slik at folk kan se bakenfor masken. Slik at folk kan få en forståelse av at livet for noen mennesker kan like mye være en kamp som en glede. I mitt liv har jeg Gud, han er min vival. Når jeg kjenner angsten presse på, så henter jeg Gud opp av lomma.
Abonner på:
Innlegg (Atom)