Et langt ekteskap

I tillegg til angsten og mine små depresjoner, så har jeg fått diagnosen ME. Det har vært veldig tungt å svelge. Særlig fordi jeg syntes ME er noe diffust, det er liksom noe man har kommet frem til, fordi man ikke finner andre svar på hvorfor kroppen min ikke funker, hvorfor jeg blir syk når jeg jobber for mye. Jeg har mye vondt, jeg er mye trøtt, og mye svimmel. Og jeg har så mange fysiske abnormaliteter, at det nytter ikke ramse dem opp en gang. Men noe som er sikkert, er at min angst og depresjon går hånd i hånd med min ME. De er som et kjærestepar, eller egentlig et ektepar, som har vært gift i mange år. Alle vondtene mine, alle dagene jeg må ligge på sofaen, fyrer opp under dette kjærlighetsforholdet. Det gir næring til angsten og depresjonene. Hver dag jobber jeg i mitt lille hodet for å skape en avstand i dette ekteskapet. Jeg forteller meg selv når jeg har vondt, at dette kjenner du igjen. "Du har gått tur med hundene nå, så da vet du, at det vil være vondt i dag og kanskje i morgen." Jeg kan kjenne angsten stramme grepet, tankene om at det kanskje er noe mer i veien med kroppen. "Må jeg til legen? Neida, det vil passere, bare ta det rolig og hvil deg. Det er angsten som griper om deg nå". Jeg prøver å engasjere hjernen min i noe annet. Tv er alltid på, mobilen er hyppig i bruk og pc`n. Jeg kan sjekke Facebook, VG og dagbladet, og annet "snacks" mange ganger i timen, bare for å avlede tankene fra den angsten jeg får, påfølgene av at kroppen min ikke fungerer som andre friske menneskers kropper. Jeg tenker på menneskene jeg har i nærheten, som jeg kjenner, og jeg eventuelt kan ringe. Om det skulle bli riktig ille mener jeg. Men jeg ringer ikke. Jeg tenker på Gud, eller på Jesus. Ser bildet av Jesus foran meg, med det røde nydelige hjertet. Tenker på hvor redd han var da han satt i hagen og visste de ville komme å hente han. Han ba til sin far, han tvilte. Offeret hans var så enormt. For mine synder. Den styrken prøver jeg å finne. Jeg ser etter Gud. Han er ikke vanskelig å finne, han er i alt naturen gir. Alt levende og alt som omgir meg. Alt det som ikke menneskene har laget. Der leter jeg etter min styrke. Jeg er en kjempende troende. Fordi jeg må, fordi det er det som hjelper meg i en vanskelig hverdag. Det gir livet mitt mer mening.