Slik startet det...

Jeg var ganske ung da jeg fikk mitt første angstanfall. 16 år og gikk første året på videregående. Det var mye press i den tiden, og sannsynligvis den uteløsende faktoren til at jeg fikk dette angstanfallet. Men det var først senere at det virkelig skulle balle på seg.

Jeg fikk en flott sønn, like før jeg fylte 21 år. Han  ble desverre alvorlig syk og vi holdt på å miste han. De påfølgende årene ble det mye sykdom og oppfølging før det roet seg. Selv begynte jeg å få symptomer på angst og depresjon ca ti måneder etter fødselen. Angsten ble etterhvert veldig ille, og jeg følte at jeg mistet helt kontrollen på kroppen min og mitt eget liv. Jeg startet opp hos psykolog, og i samarbeid med han, kom jeg frem til at jeg trengte hjelp av medisiner. Så vi startet opp med Seroxat. Angsten min var veldig ille, og pillene forverret den, derfor var jeg nødt til å ta en vival 30 minutter før jeg tok en Seroxat. Dette pågikk i tre uker, da roet det seg ned, og Seroxaten begynte å virke slik den skulle. Det var godt, endelig fikk jeg slappet av igjen, og klarte å ta kontroll over livet mitt.

Men dette er ikke medisiner man skal gå for lenge på, allikevel gikk jeg på disse i til sammen 6 år! Jeg var rundt 28 år, da jeg begynte å bli ekstremt apatisk. Jeg dusjet nesten ikke, satt inne hele tiden, og hadde ikke noe liv. Jeg kjempet for å holde maska for sønnen min. Heldigvis hadde jeg foreldre som stilte opp for meg, da jeg nå hadde vært alenemor siden guttungen var litt over ett år.

Jeg ble enige med legen min, at det var på tide å seponere Seroxaten. Dette gikk stort sett  greit. Samtidig ble jeg anbefalt en psykolog som skulle være veldig bra, og startet hos henne. Der var det bein i nesa og jeg frikk satt ting mer på plass. Det var også bare en ting å gjøre som bot for den angsten jeg fortsatt opplevde, utsette meg for den. Ta i mot de angstanfalla jeg fikk og lære meg å takle dem. Det var en lang prosess, men jeg klarte stadig mer og følte at jeg begynte å få livet mitt tilbake.

I dag er fortsatt angsten der. Den er der i mye mindre grad enn de 7-8 åren, da den virkelig hadde kontroll over hele livet mitt, men den sliter fortsatt på. Jeg lever ikke livet mitt, slik jeg ville levd det om jeg var helt fri for angst. I tillegg har jeg stadig snev av depresjoner, som gjør livet tyngre enn det er for de fleste andre.

Det er disse tankene og følelsene og kampene jeg vil dele i denne bloggen. Jeg vil sette dem fram der, slik at folk kan se bakenfor masken. Slik at folk kan få en forståelse av at livet for noen mennesker kan like mye være en kamp som en glede. I mitt liv har jeg Gud, han er min vival. Når jeg kjenner angsten presse på, så henter jeg Gud opp av lomma.